År to er ikke år én om igjen

Det er litt rart med år nummer to.

Jeg tror kanskje jeg hadde sett for meg at det skulle bli litt som år nummer én – bare enklere. At vi skulle gjøre mange av de samme tingene, være med på de samme arrangementene, gå på tacofredager og alle de sosiale treffene som ble en del av det første året vårt her.

Men jeg begynner å skjønne at år to ikke er år én om igjen. Og det er egentlig ikke negativt i det hele tatt.

Det første året var alt nytt. Jeg ville bli kjent med mennesker, bygge nettverk og være med på ALT. Og herregud, så slitsomt det til tider var!

Mye av det sosiale her skjer på dagtid, mens barna er på skolen. Padel, lunsjer og andre treff. For noen passer det kjempefint, men for meg er det jo nettopp de timene jeg skal jobbe.

De første par månedene prøvde jeg å sjonglere begge deler. Ble jeg invitert til padel på dagtid, flyttet jeg heller de to timene med jobb til kvelden. Og plutselig satt jeg og jobbet når barna var hjemme, og i helgene, for å få alt til å gå rundt.

Det ble rett og slett for mye.

Samtidig var jeg mye mer på tå hev når det gjaldt barna. Det første året var jo avgjørende for om vi kunne satse ordentlig på livet her. Hadde de det bra? Fant de venner? Trivdes de?

Jeg følte nok at vi måtte gripe alle mulighetene for at de skulle finne sin plass.

Nå har jeg mye mer ro i kroppen rundt akkurat det.

Barna har landet. De har vennene sine, stedene sine og livene sine her. Og det gjør noe med hele hverdagen.

Vi går fortsatt på tacofredag, møter mennesker og er med på arrangementer. Men ikke alt, og ikke hver gang.

Tacofredag har for eksempel stort sett vært noe jeg og minstemann har gjort sammen. Men noen fredager har jeg heller lyst til å lage taco hjemme og samle hele familien rundt bordet.

Og det er jo egentlig akkurat sånn livet var i Norge også. Man jobber, følger opp barna og bruker den tiden man har til overs på menneskene man har lyst til å være sammen med.

Forskjellen er at når du flytter til et nytt land, vet du jo ikke hvem de menneskene er ennå.

Derfor tror jeg det var viktig å si ja til mye det første året.

Men nå har jeg faktisk blitt kjent med noen mennesker jeg har fått skikkelig god kontakt med. Noen jeg kan sende en melding til for å avtale en kaffe, en lunsj eller bare skravle litt.

Og det er så utrolig godt.

Jeg har fortsatt lyst til å bli kjent med flere, for man må jo komme seg ut for å finne nye vennskap og mennesker man virkelig bånder med. Og her skjer det stadig endringer. Noen flytter hjem, andre kommer til, og nye vennskap oppstår.

Men jeg kjenner ikke lenger det samme behovet for å være med på alt bare fordi det skjer noe.

Det første året handlet veldig mye om barna. At de skulle finne sin plass, få venner og trives. Og om å støtte Andreas i det som var grunnen til at vi flyttet hit.

Nå har barna sine liv her. Andreas har sitt.

Og kanskje er det først nå jeg virkelig har begynt å bygge mitt.

Jeg har blitt mer bevisst på hva – og hvem – jeg vil bruke tiden min på. Noen ganger betyr det å møte venner, andre ganger betyr det å takke nei til et sosialt treff i parken og heller kose meg med baking hjemme eller en tur på favorittcaféen med familien.

Ikke fordi jeg ikke vil være sosial, men fordi jeg ikke lenger føler at jeg må være med på alt.

Og jo mer jeg finner den balansen, jo mer kjenner jeg at jeg trives her.

Faktisk så mye at tanken på at dette kan være permanent, ikke føles spesielt stor eller skummel lenger.

Den føles mer og mer naturlig.

XOXO Susan