Valp midt i august – hva var det vi tenkte på?

Forrige søndag fikk vi, som dere vet, valpen vår.

Og seriøst – det føles som om Mino har vært her MYE lenger enn én uke.

Den første dagen var han så liten og forsiktig. Han skalv, søkte seg litt bort og sov nesten hele tiden. Jeg syntes så synd på ham. Han hadde jo akkurat blitt tatt fra mammaen og søsknene sine og plutselig havnet i et helt nytt hus med mennesker han aldri hadde sett før.

Men allerede dagen etter var det som om noe skjedde. Halen begynte å logre, han begynte å utforske huset, leke og følge etter oss. Sakte, men sikkert kom den lille personligheten frem.

Og vet dere hva? Allerede på dag to skjønte han hvor han skulle gå på do.

Jeg vet ikke om vi bare har hatt ekstrem flaks, men altså – TAKK.

Det har jeg spurt meg selv om noen ganger denne uken.

For helt ærlig: Den første tiden med valp er ganske intens. Og når man bor på Costa del Sol og august er på sitt aller beste, har man jo lyst til å være ute. Dra på stranden. Bade. Oppdage nye steder. Spise middag ute. Bare hive seg i bilen og finne på noe.

Akkurat nå kan vi ikke gjøre alt det på samme måte. Mino har ikke fått den siste vaksinen sin ennå, så vi har fått beskjed om at han ikke skal ut på bakken utenfor huset ennå. Dermed har denne uken blitt mye mer hjemmetid enn en vanlig augustuke her nede ville vært.

Og ja – innimellom har jeg tenkt:

Hvorfor tok vi ikke valp i november i stedet?

For akkurat den delen tenkte vi tydeligvis ikke så nøye gjennom. Vi visste bare at vi hadde lovet barna hund når vi kom tilbake til Spania – og da vi først fant Mino, gikk jo resten som dere vet ganske fort.

Men så ser man på den lille fyren, og da er det jo ganske vanskelig å angre.

Heldigvis kom pulje nummer to av familien på tirsdag.

På tirsdag kom Andreas og yngstemann ned, og det var SÅ koselig.

Ikke bare fordi vi endelig ble flere som kunne dele litt på Mino-vaktene, men fordi huset plutselig begynte å føles enda mer som hjemmet vårt.

Og noe av det fineste denne uken har faktisk vært å gjøre ferdig rommet til yngstemann.

Han har ikke hatt sitt eget rom i Spania før nå.

Det høres kanskje ut som en liten ting, men akkurat dette har betydd utrolig mye for Andreas og meg. Barna våre er i ganske forskjellig alder og har ulike behov, og vi har lenge ønsket at alle tre skulle ha et sted som faktisk er deres.

Da vi flyttet ned det første året, visste vi jo heller ikke om vi skulle bli. Boligen vi leide var helt riktig for oss akkurat da, og vi fikk det til å fungere fint som familie.

Men denne gangen ønsket vi noe annet.

At alle barna skulle ha sitt eget rom. Et sted de kunne lukke døren, ha tingene sine, ta med venner hjem og faktisk føle at dette også er deres hjem – ikke bare et sted familien bor i Spania.

Så det å stå og ordne rommet hans, få ting på plass og se ham flytte inn der …

Det var en sånn liten ting som egentlig ikke føltes liten i det hele tatt. 🤍

Og en annen ting som har vært utrolig koselig, er gjensynsgleden yngstemann har hatt med skolevennene sine her i Spania.

Det fine med at vi nå er flere i huset, er også at vi kan dele litt på hvem som er hjemme med Mino. Så vi har faktisk kommet oss litt ut.

Og denne uken har det vært feria i Benalmádena Pueblo.

Jeg elsker disse spanske folkefestene. Gatene fylles med mennesker, lys, musikk og liv, og hele puebloen får en helt egen stemning. Familier, barn, eldre og unge er ute samtidig – og gjerne VELDIG mye senere enn det vi er vant til fra Norge.

Men når gradestokken bikker godt over 30 på dagtid, skjønner man jo også hvorfor livet virkelig våkner til liv når solen går ned.

Det er noe med akkurat disse kveldene som minner meg på hvorfor jeg har blitt så glad i livet her. Man trenger egentlig ikke gjøre så mye. Bare rusle rundt, se på menneskene, kjenne på stemningen og være midt i det.

Natt til i går fikk vi også oppleve en litt annen side av sommeren på Costa del Sol.

For FOR et uvær.

Lyn, torden og regn – den typen vær som gjør at man våkner midt på natten og bare blir liggende og høre på.

Det er ganske fascinerende hvor dramatisk været kan bli her når det først snur. Og kontrasten blir ganske stor når man dagen etter våkner, går ut og ser utover havet igjen.

For den utsikten …

Jeg vet ikke helt når jeg kommer til å venne meg til den.

Hvis jeg noen gang gjør det.

Det er fortsatt litt sånn når jeg står opp om morgenen.

Jeg går ut, ser havet og tenker:

Bor vi faktisk her?

Jeg tar meg selv i å stoppe opp flere ganger om dagen og bare se. På morgenen når lyset kommer, midt på dagen – og spesielt om kvelden når lysene langs kysten begynner å komme på.

Det er fortsatt en skikkelig klyp meg i armen-følelse.

Og jeg håper egentlig at jeg aldri slutter å sette pris på den.

I går kveld tok Andreas og jeg på oss joggeskoene og gikk ned til stranden.

Ikke noe stort opplegg. Ikke et planlagt dagsprogram eller en ny restaurant vi måtte teste.

Vi gikk bare ned for å bade.

Og det var helt magisk.

Vannet var varmt, solen tok fortsatt – noe skuldrene våre kunne bekrefte etterpå 😂 – og vi tok en kveldsdupp i havet.

Det er akkurat slike øyeblikk jeg tror jeg kommer til å huske.

Ikke nødvendigvis de store tingene vi planlegger lenge i forveien, men en helt vanlig lørdag hvor vi bare bestemmer oss for å gå ned til stranden og bade.

Det er jo dette jeg mener når jeg skriver at jeg ønsker at år to skal handle mer om å leve her.

Ikke hele tiden føle at vi må oppleve Spania.

Bare leve livet vårt – i Spania.

Om et par dager kommer eldstemann. Han har blitt igjen litt lenger i Norge for håndball og venner, og jeg gleder meg skikkelig til å få ham ned.

For selv om huset begynner å føles mer og mer som hjemme, er vi fortsatt ikke helt fulltallige.

Det blir vi når han kommer. 🤍

Og omtrent samtidig begynner vi så smått å bevege oss ut av ferieboblen og inn mot et nytt skoleår.

Før skolestart er det også en bli-kjent-dag hvor familiene fra skolen som ønsker det, møtes på stranden. Jeg synes det er et utrolig hyggelig initiativ, spesielt med tanke på hvor mange nye familier som kommer hvert år.

Jeg husker jo selv hvordan det var i fjor. Å være helt ny og ikke vite hvem noen var, hvor folk bodde eller hvem barna kom til å gå i klasse med.

I år er vi ikke de nye.

Det er faktisk litt rart å tenke på.

Denne gangen kjenner vi mennesker. Vi kjenner skolen. Barna har venner. Vi vet hvor vi skal kjøre om morgenen, hvordan ting fungerer og hva som venter oss.

Samtidig kommer det mange nye elever og familier, så et nytt skoleår blir på mange måter en ny start denne gangen også.

Og jeg gleder meg faktisk skikkelig.

Men først skal vi holde litt igjen på hverdagen.

Noen siste sommerdager. Mino-boble. Kveldsbad. Familie. Eldstemann hjem. Og forhåpentligvis noen rolige morgener med kaffe og den utsikten jeg fortsatt ikke helt klarer å forstå at vi får våkne til hver dag.

For akkurat nå kjenner jeg veldig på én ting:

Det er skikkelig godt å være tilbake. 🤍

XOXO

Susan