Ett år mellom to liv – dette ser jeg annerledes nå

Det har fått meg til å tenke litt.

For det spørsmålet vi får aller mest er: «Hvordan er det egentlig å være tilbake?» «Savner dere Spania?» «Hva er den største forskjellen?»

Og svaret er egentlig ganske enkelt. Jeg synes ikke det ene landet er bedre enn det andre. Jeg synes bare de gir oss forskjellige ting.

Noe av det jeg har kjent aller mest på etter at vi kom hjem, er hvor utrolig fint nabolag vi faktisk har. Vi har til og med et hull i hekken inn til naboen. Barna går mellom husene, vennene bor i samme område, skolen ligger i gangavstand, matbutikken er rett borti veien, og trikken tar bare noen minutter å gå til.

Den friheten er ganske unik, og jeg tror faktisk det blir vanskelig å finne akkurat den følelsen i Spania.

Ikke fordi det ikke finnes hyggelige nabolag der, men fordi hverdagen er bygget opp annerledes. Når barna går på en norsk eller svensk skole på Costa del Sol, kommer klassekameratene fra mange forskjellige steder langs kysten. Man sogner ikke til en skole slik vi gjør i Norge, og derfor bor heller ikke alle i samme område.

Det er ikke bedre eller dårligere – bare annerledes.

Hvis Norge ga oss nabolaget, ga Spania oss livet utendørs.

Vi møtes på stranden, i parker eller på en chiringuito. Barnebursdager feires ute, enten i parken eller på stranden, og lange middager på terrassen blir en helt naturlig del av hverdagen. Man lever rett og slett mer ute, og det har vi blitt utrolig glade i.

En ting jeg ikke hadde tenkt så mye over før vi flyttet, var hvor mye språk faktisk skulle bety.

Vi bruker engelsk hver eneste dag – på jobb, på trening, i butikker og i møte med nye mennesker. Barna gjør det samme, og sakte, men sikkert prøver vi også å lære oss spansk.

Det er utfordrende, men jeg er helt sikker på at dette er noe barna kommer til å ta med seg resten av livet.

Dette hadde jeg faktisk aldri sett for meg.

Vi lager mye mindre mat i Spania enn vi gjør i Norge. Delvis fordi vi måtte bli kjent med helt nye matvarer, men også fordi det rett og slett frister mer å være ute enn å stå inne på kjøkkenet når solen skinner.

Og så skal jeg være helt ærlig – jeg savnet kjøkkenet mitt hjemme i Norge. Ikke bare kjøkkenet, men også vanene våre. De små hverdagsrutinene som bare skjer uten at man tenker over dem.

Derfor gleder jeg meg ekstra til å flytte inn i ett hus jeg vet vi skal bo framover. Til å pakke ut mitt eget kjøkkenutstyr, fylle skapene og skape en hverdag som føles som hjemme, nå som vi vet vi skal bo her.

For selv om vi bor i Spania, betyr ikke det at vi ønsker å gi slipp på alt det norske. Tvert imot. Jeg tror det er kombinasjonen av det beste fra begge land som kommer til å gjøre at dette virkelig føles som vårt hjem.

Én ting la vi merke til nesten med én gang vi kom tilbake til Norge. Matprisene.

Jeg vet ikke hva som har skjedd det siste året, men det føles som om de har skutt i været.

Her går man ut av butikken med én pose. I Spania får vi ofte tre poser for omtrent den samme summen.

Vi savner selvfølgelig venner, familien og naboene. Og ja – norske meieriprodukter.

Men kanskje aller mest savner vi den enkle hverdagen hvor alle vi er glad i bor rett i nærheten.

Vi gleder oss selvfølgelig til solen, men mest av alt gleder vi oss til hverdagen.

Til det nye hjemmet vårt. Til at alle barna får hvert sitt rom. Til å kunne invitere venner fra Norge på besøk. Til å bygge nye vennskap. Til språket, kulturen og alt vi fortsatt har igjen å lære.

Hvis det er én ting dette året har lært meg, så er det at ingen steder er perfekte.

Norge har ting vi alltid kommer til å elske. Spania har gitt oss ting vi aldri visste at vi kom til å sette så stor pris på.

Vi trenger ikke velge hvilket land som er best. Vi kan være takknemlige for at vi får oppleve begge.

Vi tar fortsatt ett år av gangen. Det første året handlet om å kjenne etter om dette faktisk var livet vi ønsket oss.

Det neste året blir annerledes. Nå har vi funnet byen. Området. Huset. Og vi gleder oss alle 5!

Det føles ikke lenger som et eventyr. Det begynner å føles som livet vårt.

XOXO

Susan