Kanskje er det nå vi virkelig lander

Det er litt rart hvor fort ting kan forandre seg. For bare noen uker siden satt jeg i Norge med sommerfugler i magen og følelsen av at vi nesten skulle flytte på nytt. Nå sitter jeg her i huset vårt på Costa del Sol, med esker som sakte, men sikkert forsvinner, et kjøkken som begynner å fylles – og en liten valp som kom inn døren vår for bare noen timer siden.

Og jeg kjenner at vi har begynt å lande. På ordentlig denne gangen.

Jeg trodde kanskje det skulle være interiøret som gjorde den største forskjellen. Og misforstå meg rett – jeg har kost meg VELDIG med å handle ting til huset. 😅 Det er jo utrolig gøy å starte litt på nytt, finne ut hva som passer hvor og endelig kunne gjøre et sted til vårt.

Men det er egentlig ikke den nye lampen, putene eller hva som står på bordet som gjør at dette begynner å føles som hjemme.

Det er de helt vanlige tingene.

At bildene av barna har kommet opp på veggene. At noen av interiørtingene vi har hatt med oss fra Norge plutselig har fått plass her. Ting som kanskje ikke betyr så mye for andre, men som jeg forbinder med hjemmet vårt og livet vårt.

Det høres kanskje banalt ut, men etter nesten ett år i en bolig vi hele tiden visste var midlertidig, merker jeg hvor mye akkurat det betyr. Det forrige stedet var helt perfekt for oss da vi flyttet ned. Vi visste jo ikke engang om dette var et liv vi kom til å trives med.

Nå vet vi det.

Og da har behovene våre også blitt annerledes. Vi trenger mer plass, egne rom til barna og ikke minst et hjem hvor barna kan ta med venner hjem. Og hvor venner og familie fra Norge kan komme på besøk og faktisk ha plass til å bli noen dager.

Vi bor ikke bare her lenger. Vi begynner å leve her.

Den lille fyren som fikk oss til å flytte hele returen til Spania frem noen uker, er endelig her.

Rett før klokken tolv i dag ringte det på døren. Og der sto han – levert på døren med sløyfe og det hele.

Altså… ❤️

Så dagen i dag har naturligvis bare blitt tilbrakt hjemme.

Han har sovet masse, og jeg må innrømme at jeg synes litt synd på ham også. På én dag har han blitt tatt bort fra mammaen og søsknene sine og kommet til et helt nytt hus, med nye mennesker, nye lukter og alt som er ukjent.

Så nå får han bare bruke den tiden han trenger på å bli kjent med oss og det nye hjemmet sitt.

Men akkurat mens jeg sitter og skriver dette, har han faktisk begynt å leke.

Og halen logrer.

Det gjorde meg skikkelig glad. 🤍 Det føles som et lite tegn på at han allerede begynner å føle seg litt tryggere.

Jeg har også fått utrolig mange spørsmål om hvor vi har kjøpt ham, så jeg tenkte at jeg kanskje skal dele litt mer om oppdretteren etter hvert.

Vi har fått utrolig god oppfølging hele veien, både før vi bestemte oss og frem til han faktisk ble levert på døren i dag. For meg har det vært ekstra viktig å føle meg trygg på hvem vi kjøpte valp fra, og at alt rundt helse, papirer og oppfølging var ordentlig.

Så kanskje jeg skal lage et eget innlegg om hele prosessen – hvordan vi fant oppdretteren, hva vi var opptatt av, hvordan det fungerer å kjøpe valp i Spania og vår erfaring så langt.

Foreløpig er det i hvert fall ikke så mye valpekaos som jeg hadde sett for meg. Han sover jo stort sett. 😂 Men jeg har en liten mistanke om at akkurat den delen kan endre seg ganske raskt.

De neste ukene blir det uansett mye hjemmetid. Han skal ikke ut på vanlige turer før han har fått den siste vaksinen, så timingen er egentlig ganske perfekt.

Vi skal lande i huset. Han skal lande hos oss. Og sammen skal vi finne de nye rutinene våre.

Kanskje er det nettopp hverdagen jeg har gledet meg aller mest til å få tilbake. Ikke feriefølelsen eller følelsen av at vi må ut og oppleve noe hele tiden, men det helt vanlige livet.

Å kunne sende en melding til en venninne og møtes for en kaffe. Handle mat. Ordne småting til huset. Lage middag hjemme. Ha planer for uken – eller ingen planer i det hele tatt.

Skolestart nærmer seg også, og snart er vi tilbake til vekkerklokker, matpakker, kjøring og alt som hører hverdagen til.

Men først skal vi nyte de siste ukene av ferien litt til.

For ett år siden gikk vi inn i vår aller første skolestart i Spania uten egentlig å vite hvordan livet vårt kom til å bli. Vi visste ikke hvem barna kom til å bli kjent med, hvordan skolehverdagen ville fungere, hvor vi til slutt skulle bo eller om vi kom til å trives så godt at vi faktisk ønsket å bli.

Nå vet vi mye mer.

Samtidig blir det mye nytt denne gangen også. På Den Norske Skolen kommer det mange nye elever og familier hvert år, så selv om vi ikke lenger er de helt nye, er det mange nye mennesker å bli kjent med.

Forskjellen er at vi denne gangen kjenner området. Barna kjenner skolene. Vi har fått venner og bekjente. Vi kjenner hverdagen og vet mye mer om hvordan ting fungerer enn vi gjorde for ett år siden.

Og kanskje aller viktigst:

Vi vet at vi ønsker å være her.

Jeg har skrevet tidligere at det første året handlet mye om å kjenne etter. Om dette faktisk var riktig for oss.

Jeg tror år to kommer til å handle mer om å lande.

For nå trenger vi ikke bruke tiden på å finne ut om vi ønsker et liv i Spania. Nå kan vi heller bruke den på å skape det livet vi ønsker oss her.

Og hvis det er én person som egentlig fortsatt har litt igjen når det gjelder å finne sin plass, så er det kanskje meg.

Det siste året har jeg hatt så mye fokus på barna. På skolene. På at de skulle få venner og trives. På Andreas, jobb, bolig og på at alle de praktiske brikkene skulle falle på plass.

Og et sted oppi alt det tror jeg kanskje at jeg har glemt meg selv litt.

Ikke på noen dramatisk måte. Men jeg har vært så opptatt av at alle andre skulle lande, at jeg ikke helt har stoppet opp og kjent etter hva min hverdag her skal være.

Kanskje blir det litt av mitt prosjekt dette året.

Å finne min egen plass også.

For vi trenger ikke oppleve noe nytt hver eneste helg. Vi trenger ikke spise ute fordi det føles som om vi er på ferie. Vi trenger ikke hele tiden være på jakt etter det neste stedet eller den neste opplevelsen.

Noen dager kan vi bare være hjemme. Lage middag. Rydde litt. Ha venner på besøk. Krangle om hvem som skal ta hunden. 😂 Og gjøre alle de helt vanlige tingene som egentlig er det livet består mest av.

For kanskje er det akkurat der den største forskjellen ligger.

Det første året føltes på mange måter fortsatt som et eventyr.

Nå begynner det å føles som livet vårt.

Og akkurat nå sitter jeg her, med bilder av barna på veggene, noen av tingene våre fra Norge rundt meg – og et lite nytt familiemedlem som akkurat har begynt å leke og logre med halen.

Det føles ganske fint. 🤍

XOXO

Susan