Når blir et sted et hjem?

Jeg har tenkt litt den siste tiden.

For nå er vi i Norge. Tilbake i huset vårt, som vi har leid ut de siste ti månedene, for å bo her i to måneder mens barna har skoleferie.

Og vet du hva som er litt rart?

Det føles ikke som om vi har vært borte så lenge. Det føles nesten som om jeg sto her for noen uker siden og febrilsk pakket ned hele huset i esker. Noe som egentlig tok mesteparten av sommeren i fjor.

Da vi landet i Norge, hadde jeg egentlig mest lyst til å reise tilbake til Spania med én gang. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å være i Norge, men av helt private årsaker.

Vi hadde lagt utrolig mye tid, kjærlighet og arbeid i huset vårt før vi dro. Hele sommeren gikk med til å pakke ned livet vårt i esker og gjøre huset klart, med et håp om å komme tilbake til et hjem vi kunne flytte rett inn i igjen.

Slik ble det ikke.

I stedet ventet en uke med rengjøring, rydding og hagearbeid før huset igjen begynte å føles som vårt. Det var ærlig talt både sårt og tungt. Jeg hadde sett for meg at vi skulle bruke de første dagene på å finne frem overmadrasser, henge opp familiebilder og lande litt. I stedet gikk dagene med til å vaske, rydde og prøve å finne tilbake til følelsen av at dette faktisk var hjemmet vårt.

Men nå, etter en uke med alt det praktiske, har følelsen snudd. Nå er det fint å være her.

Vi nyter hagen, barna har flydd rundt til venner, og det har faktisk vært utrolig deilig å kjenne på friheten ved at de kan gå og sykle selv. Ikke alt trenger å planlegges eller kjøres til. Nå har det riktignok blitt litt stillere igjen. De fleste vennene har reist på ferie, og sommeren går sin vante gang.

Vi har også rukket å reparere bassenget i hagen, samlet familien til en hyggelig kveld og begynt å snakke om de store spørsmålene.

Skal vi selge huset?

Eller skal vi fortsette å leie det ut?

Og hva tar vi egentlig med oss tilbake til Spania?

Da vi flyttet, hadde vi én koffert hver. Nå kjenner vi at vi ønsker å skape mer av et hjem der også. Familiebilder, noen av barnas leker og litt flere klær. Små ting som betyr mer enn man tror.

Det slo meg plutselig at det føles som om vi lever to ganske ulike liv.

Her i Norge har det egentlig ikke skjedd så mye. Samtidig har vi opplevd utrolig mye det siste året i Spania. Et nytt land, en ny kultur, et nytt språk, nye skoler, nye venner og helt nye rutiner. Når jeg setter det opp mot hverandre, er det nesten vanskelig å forstå at det bare har gått ett år.

Samtidig vet vi én ting. Hadde vi ikke visst at vi hadde et hjem å glede oss til når vi kommer tilbake til Spania, tror jeg faktisk ikke vi hadde reist fra Norge igjen.

Og det handler egentlig ikke om landet i seg selv.

Det handler om hverdagen. Om plass til å leve. Om at barna får litt mer frihet. Om å kunne åpne døren for familie og venner fra Norge, og ha plass til at de kan overnatte. Om å skape et hjem som fungerer for familien vår – ikke bare et sted vi bor.

Mer om det kommer i et eget innlegg.

Hva er egentlig et hjem?

Jeg tror ikke lenger svaret er så enkelt.

Selvfølgelig er hjem der menneskene du er glad i er. Men jeg tror også et hjem er følelsen du får når du låser opp døren. Der du finner ro. Der hverdagen fungerer. Der det er plass til å leve – ikke bare bo. Der barna føler seg hjemme, venner alltid er velkomne, og hvor du gleder deg til å komme tilbake, uansett hvor du har vært.

Det er litt rart hvordan perspektivet forandrer seg.

For ett år siden syntes vi at vi hadde et lite hus på Nordstrand. Nå, etter nesten ett år i Spania – hvor vi har bodd betydelig mindre, manglet et rom til ett av barna og aldri fant en større bolig på langtidsleie – føles plutselig huset vårt stort.

Det hadde jeg aldri trodd.

Kanskje er det nettopp det et hjem er. Ikke et bestemt land. Ikke en adresse. Men et sted hvor familien trives, hverdagen fungerer, og hvor alle har plass – både til å være sammen og til å være seg selv.

Og akkurat nå kjenner vi at vi gleder oss litt ekstra til å reise tilbake til Spania.

Ikke bare fordi vi skal tilbake.

Men fordi vi denne gangen skal flytte inn i et hjem vi håper blir stedet hvor vi virkelig kan lande.

Et sted med litt mer plass.

Litt mer frihet.

Et sted hvor barna kan ta med venner hjem.

Et sted hvor vi kan fortsette å bygge livet vi drømmer om.

Og denne gangen er det ikke bare et nytt hjem som venter.

Det gjør også et lite nytt familiemedlem.

Mer om det veldig snart. ❤️

XOXO

Susan