Når det nye livet bare har blitt hverdagen

Jeg merker mer og mer at hverdagen vår her har forandret seg siden det første året. Ikke nødvendigvis fordi vi gjør så veldig annerledes ting, men fordi alt føles litt enklere og mer etablert.

Barna har venner her. Det er overnattinger, venner som blir med hjem etter skolen og besøk i huset. De avtaler ting og finner på ting sammen. Og det høres kanskje ut som en liten ting, men for meg føles det egentlig ganske stort.

For det var noe av det vi kjente på det første året. I Norge bodde venner i nærheten. Barna kunne gå eller sykle til hverandre. Her var avstandene større, og nesten alt måtte organiseres av oss voksne.

Nå tenker jeg mye mindre over det. Kanskje fordi barna har etablert seg bedre, kanskje fordi vennskapene har blitt tettere, og helt sikkert også fordi vi nå bor nærmere toget, noe som gjør det enklere for spesielt de større barna å komme seg rundt.

Det sosiale livet deres begynner rett og slett å gå litt mer av seg selv.

Og det er utrolig koselig å se.

Når det er sagt, så skal jeg innrømme én ting:

Jeg har brukt altfor mye penger på Uber til eldstemann de siste ukene (fordi Andreas er i Norge og vi plutselig bare er én forelder til å få hele kabalen til å gå opp) 😂

Med tre barn, skole, idrett, venner og diverse arrangementer er det rett og slett ikke alltid mulig å være flere steder samtidig.

Og egentlig synes jeg kjøring også kan være ganske koselig. Det er ofte i bilen man får de gode samtalene med barna, og jeg har ikke noe imot å kjøre dem hit og dit. Men akkurat nå har jeg måttet kaste inn håndkleet på noen av turene.

For når jeg må kjøre eldstemann sent på kvelden, betyr det samtidig at yngstemann må være med i bilen når han egentlig burde ligge i senga. Og da går det plutselig utover hans leggetid for at jeg skal få logistikken til å gå opp.

Så vet dere hva? Da har Uber vært verdt hver eneste euro 😂

Og så må jeg innrømme en ting til.

Det har blitt litt for mye takeaway.

Ikke hver dag altså 😂 Men definitivt mer enn vi pleier, og det skal jeg bli bedre på. Men også det har egentlig handlet om den samme kabalen.

Når vi kommer hjem fra idrett, skal jeg rekke å handle mat, komme hjem og begynne å lage middag, samtidig som jeg kanskje skal ut døra igjen for å hente en av de andre. Og plutselig har hele kvelden gått.

De få timene jeg faktisk har mens barna er på skolen, bruker jeg på å jobbe. Jeg bruker dem ikke på å gå rundt i matbutikken og planlegge middag.

Så akkurat disse ukene har løsningen noen ganger blitt ganske enkel:

Bestill mat. Få alle mette. Kjør videre 😂

Det hjelper jo heller ikke at det finnes utrolig mye bra takeaway her, og at prisene er en helt annen historie enn hjemme i Norge.

Så nei, vi lever ikke på takeaway. Men dette har heller ikke vært ukene hvor jeg vinner prisen for mest hjemmelaget middag og perfekt logistikk.

Alle har kommet seg på skolen. Alle har kommet seg på trening. Alle har fått mat. Og yngstemann har stort sett kommet seg i seng.

Good enough.

Lørdag bestemte jeg meg egentlig ganske tidlig for at dette skulle være en kosedag.

Jeg startet morgenen med å gå til det skandinaviske bakeriet oppe i Benalmádena og kjøpe med croissanter, nybakt brød og rundstykker hjem. Pan Deluxe Scandinavian Bakery →

Og altså … de croissantene.

Seriøst. De er de beste croissantene jeg vet om.

Så dro jeg hjem og serverte frokost til barna og overnattingsbesøket vi hadde i huset.

Det er egentlig akkurat sånne morgener jeg elsker. Ingen stress, masse god mat på bordet, barn i huset og bare en rolig start på dagen.

Men litt trening måtte jeg selvfølgelig få inn før resten av kosedagen startet 😂 Trening har alltid vært viktig for meg, og jeg merker det veldig godt både i kroppen og humøret når det blir for lenge mellom øktene.

Så etter frokosten dro jeg og trente.

Og så var det yngstemann sin tur til å bestemme.

Jeg har en venninne her nede som nylig hadde en sånn «ja-dag» med barna sine, hvor barna fikk bestemme hva de skulle gjøre.

Og jeg tenkte: Det var jo en skikkelig hyggelig idé!

Så litt inspirert av henne bestemte jeg meg for at denne lørdagen skulle yngstemann få velge hva vi skulle finne på.

Det hørtes veldig koselig ut i hodet mitt.

Helt til han fortalte hva han hadde lyst til å gjøre 😂

For han valgte selvfølgelig det ene stedet jeg aldri i livet hadde valgt selv.

Snake Room i Fuengirola.

Dere må forstå én ting: Jeg har skikkelig slangefobi.

Ikke sånn «æsj, jeg liker ikke slanger». Jeg mener ordentlig redd.

Da jeg var liten, kunne jeg se en slange på TV og få mareritt samme natt.

Mamma hadde en periode hvor hun bodde i Benidorm, og jeg og mormor var nede og besøkte henne. På et tidspunkt bestemte mamma seg for at hun skulle prøve å kurere meg for slangefobien min.

Så hun tok med meg og mormor på det hun kalte «slangesafari» – et sted med masse slanger i bur, hvor de også kunne ta dem ut slik at vi kunne komme tett på.

Resultatet?

Ikke kurert.

14 dager med mareritt.

Bra jobbet, mamma 😂

Og så har vi jo denne delfintatoveringen på magen som jeg har fortalt dere om tidligere. Den har faktisk også en slangehistorie bak seg.

Vennene mine mente at jeg aldri kom til å tørre å stryke en stor boa. Så avtalen ble: Hvis jeg turte å stryke slangen, skulle de betale for en tatovering.

Jeg gjorde det.

Jeg strøk på slangen. Holdt den absolutt ikke.

Og dermed fikk Susan en delfin på magen.

Yes, I know 😂

Og ja – jeg hadde mareritt etter slangen den gangen også.

Tilbake til Snake Room …

Heldigvis hadde vi med eldstemann, og han er overhodet ikke redd. Han holdt omtrent alle slangene han fikk lov til å holde.

Jeg?

Jeg brukte mesteparten av besøket på å se meg rundt og være livredd for at en av dem på mystisk vis skulle ha kommet seg ut 😂

Men nå skal jeg faktisk være rettferdig. For dem som ikke har slangefobi, var opplegget skikkelig bra.

Han som viste oss rundt fortalte om slangene, hvor de kom fra og om de forskjellige artene med et enormt engasjement. Han tok dem ut, barna fikk komme tett på, og det var også andre reptiler der.

Yngstemann syntes det var kjempespennende. Eldstemann koste seg glugg.

Og jeg overlevde.

Hadde jeg mareritt den natten?

Faktisk ikke!

Så kanskje mamma bare startet eksponeringsterapien 30 år for tidlig 😂

Etter Snake Room stoppet vi ved en av strendene nedenfor der vi bor for å bade.

Og altså … magisk.

Nesten ingen mennesker, krystallklart vann, og vi bare vadet uti og ble værende.

Det er sånne øyeblikk jeg fortsatt kan bli litt satt ut av. For dette var ikke en feriedag. Det var en helt vanlig lørdag.

Og plutselig står vi der i slutten av september og bader i krystallklart Middelhavsvann og føler at vi er på ferie.

Jeg håper virkelig dette været holder seg litt til, for akkurat nå er det helt nydelig. Og jeg må bli flinkere til å stoppe opp og faktisk nyte det.

Etter stranden dro vi hjem og tok en liten pause. Det hadde allerede vært bakerifrokost, trening, slanger og bading, så det var egentlig ganske deilig å bare lande litt hjemme før vi skulle ut igjen.

For kosedagen var tydeligvis ikke ferdig ennå 😂

Senere dro vi videre til feria i Torremolinos.

For dere som ikke kjenner til feria, er det en lokal spansk folkefest med blant annet musikk, mat, aktiviteter og masse mennesker. Jeg synes det er utrolig hyggelig å få med seg litt av dette også – ikke bare de stedene vi vanligvis drar til.

Etter feria dro vi ned mot stranden for å spise.

Torremolinos er faktisk et område vi ikke har utforsket så mye tidligere, bortsett fra noen turer dit for å spille minigolf. Vi har heller ikke all verdens restauranterfaring derfra. Den ene restauranten vi hadde prøvd tidligere endte med at sønnen min kastet opp etterpå, så dit skulle vi i hvert fall ikke tilbake 😂

Denne gangen fikk yngstemann fortsette å bestemme.

Italiensk.

Vi fant en av de best rangerte italienske restaurantene på TripAdvisor og dro dit.

Vi satte oss ned, så oss rundt og fikk menyen.

Bilder av maten overalt. Kunstige planter. Nesten ingen mennesker.

Nei.

Det gikk ikke 😂

Vi reiste oss faktisk og gikk.

Så fant vi et annet sted med masse mennesker og tenkte: Her må det jo være bra.

Vel.

Maten var ganske forglemmelig.

Men stemningen var hyggelig 😂

Og vi fikk gått langs strandpromenaden og sett litt mer av Torremolinos, så alt i alt var det likevel en veldig fin kveld.

Men jeg satt igjen med én tanke:

Hvem er det egentlig som skriver TripAdvisor-anmeldelsene?

For vi mennesker har jo helt forskjellige preferanser. Det som er en fantastisk restaurant for én person, trenger absolutt ikke være det for oss.

Så kanskje jeg bare skal fortsette med Costa del Sol Lifestyle og finne stedene selv 😂

Søndag startet rolig. Vi pakket etter hvert beachbagen og dro ned på stranden. Vi leide solsenger, badet, spiste på chiringuito og bare nøt søndagen.

Eldstemanns kjæreste var også med, og det var egentlig akkurat den typen søndag jeg elsker. Ingen store planer. Bare strand, mat og familien.

Helt til yngstemann plutselig sier:

«Mamma, når begynner bursdagen til kompisen min?»

……

Bursdagen.

Som jeg husket på lørdag.

Og hadde fullstendig glemt på søndag.

Fantastisk 😂

Og her kommer den delen av Spania-livet som ikke ser like lekker ut på Instagram.

For ting ligger ikke nødvendigvis fem minutter unna.

Så det var bare å komme seg opp fra solsengen, kjøre kjæresten til eldstemann hjem, hive av badetøyet, finne klær og sette seg i bilen igjen for å kjøre hele veien til Calahonda.

Vi kom litt for sent.

Men vet dere hva?

Bedre sent enn aldri.

Så er det én som definitivt har hatt en litt annen uke enn oss.

Denne uken har Andreas hatt sin andre uke i Norge.

Og fy flate, hva den mannen har klart på to uker.

Nå er han så å si ferdig. Både med alt han skal gjøre – og ganske ferdig selv også 😂

TV-en står nå på en pappeske i stua, og madrassen fungerer som sofa. Det er omtrent der vi er.

Huset som en gang var fullt av oss fem og alle tingene våre, er nesten tomt. Nå er det bare de aller siste tingene igjen før overtakelsen.

Og her i Spania venter vi på ham.

Vi er så klare for å få Andreas hjem.

Selvfølgelig skal han ikke bare komme hjem og bli hjemme. Det hadde jo vært altfor enkelt 😂 Han skal rett videre på jobb et annet sted først, og når han endelig kommer tilbake, er det jeg som skal avgårde i bryllup.

Så akkurat nå har jeg egentlig begynt å telle ned til midten av oktober.

Da håper jeg at vi fem bare kan være hjemme.

Ingen skal tømme hus. Ingen skal fly frem og tilbake.

Bare oss fem.

Og det kjenner jeg at jeg trenger nå.

For kanskje er det nettopp det denne uken egentlig har minnet meg på.

Mens Andreas står i et nesten tomt hus i Norge med TV-en på en pappeske og madrassen som sofa, er huset vårt her fylt med barnas venner, overnattinger, latter og en hverdag som går i hundre.

Det ene livet pakkes ned.

Og det andre har på en eller annen måte bare blitt … livet vårt.

Det er ganske spesielt å tenke på 🤍

Men nå, Andreas:

Kom hjem. Vi savner deg.