Tilbake til hverdagen – denne gangen føles det annerledes

Det er søndag, og jeg kjenner litt på den følelsen man alltid får dagen før skolen starter.

I morgen skal alarmen på. To av barna starter på Den Norske Skolen, mens eldstemann som går på den svenske skolen starter på torsdag. Og med det er sommerferien faktisk over.

Vi har jo jobbet gjennom sommeren, så det er ikke akkurat sånn at ferien er slutt og nå begynner vi å jobbe igjen. Men det er noe helt annet når skolen starter. Plutselig er vi tilbake til klokkeslett, kjøring, treninger, middager og den logistikken som gjør at en helt vanlig tirsdag ser ganske annerledes ut enn en tirsdag i sommerferien. 😅

Så denne uken har egentlig vært den siste lille mellomperioden. Den siste uken hvor vi fortsatt har kunnet ta dagene litt som de kommer.

Og kanskje også den uken hvor det virkelig har gått opp for meg at nå starter år to.

Vi har kommet ned til Spania i tre forskjellige puljer denne gangen, så huset har på en måte blitt fylt opp litt etter litt.

Mandag brukte vi litt tid på å gjøre klart rommet til eldstemann før han kom. Og egentlig er det fortsatt litt sånn med hele huset. Vi har kommet skikkelig på plass, men vi er ikke helt i mål ennå.

Det mangler fortsatt litt på veggene, noen ting skal finne plassen sin, og gjesterommet har vi ikke begynt ordentlig på ennå. Men der har vi heldigvis noen uker igjen før vårt første besøk fra Norge kommer. 😅

Men det viktigste er på plass: Alle barna har fått hvert sitt rom. Det var noe av det vi ønsket oss aller mest da vi skulle finne nytt hus for år to – at de skulle ha sin egen plass, og ikke minst kunne ta med venner hjem.

Tirsdag kom endelig eldstemann ned, og det hadde jeg gledet meg skikkelig til.

Men vi var fortsatt ikke helt fulltallige, for Andreas var i Barcelona på jobb.

Først onsdag kveld var alle fem hjemme.

Og herregud, så deilig det var.

Det er jo egentlig bare en helt vanlig ting – familien din er hjemme – men når man har kommet og gått litt på kryss og tvers gjennom sommeren, merker man plutselig hvor godt det er når alle er samlet under samme tak igjen.

Nå er vi her. Alle sammen. 🤍

Onsdag var det også bli-kjent-dag på stranden i regi av FAU på Den Norske Skolen.

Og akkurat den dagen synes jeg er et utrolig fint initiativ.

Familier og elever møtes på stranden før skolestart, og man får sett både kjente og nye ansikter på tvers av klassetrinnene.

Det er jo ganske stor utskiftning på skolen fra år til år. Mange familier kommer ned for ett skoleår og reiser hjem igjen, mens andre blir lenger. Dermed er det alltid mange nye elever og foreldre som kommer inn.

Og jeg husker veldig godt hvordan det føltes i fjor.

Da kjente vi nesten ingen.

Denne gangen kom vi til stranden og kjente mennesker. Barna har venner. Vi har blitt kjent med foreldre. Man møter noen man ikke har sett gjennom sommeren, sier hei til noen man kjenner litt og blir introdusert for noen helt nye.

Det var kanskje først da jeg tenkte:

Oi. I år er faktisk ikke vi de nye.

Torsdag skulle Mino til veterinæren.

Og jeg hadde gledet meg skikkelig. 😂

Ikke nødvendigvis til selve veterinærbesøket, men fordi vi hadde sett for oss at han skulle få vaksinen sin, vente noen dager – og SÅ kunne vi endelig begynne å ta ham med ut på tur.

Vel.

Sånn ble det ikke.

Hos veterinæren fikk vi beskjed om at han skal ha enda en vaksine rundt uke 16, og deretter må vi vente ytterligere ti dager før han får gå ute.

Slutten av september!

Jeg skal innrømme at jeg ble skikkelig skuffet. Vi er midt i en av de fineste periodene her nede, og har selvfølgelig lyst til å være ute, gå turer og ta ham med oss.

Han kan heldigvis bli med ut allerede nå – han må bare være i bagen og ikke gå rundt på bakken selv.

Så nå prøver vi å finne vår måte å gjøre ting på.

Og egentlig går hundelivet veldig bra. Vi har landet mye mer i hunderollen enn den første uken, og Mino har virkelig blitt en del av familien på rekordtid. 🤍

I går testet vi derfor vår første ordentlige kafétur med Mino i bag. Vi dro til Moca Moca, en liten café som ligger litt gjemt i en gate, og det gikk kjempefint.

Fantastisk matcha, açaí, toast og skikkelig god service.

Det stedet skal jeg dele mer om i en egen anbefaling her inne. For det er jo nettopp sånne små steder jeg elsker å finne – og som jeg selv hadde ønsket at noen tipset meg om.

Og ikke minst skjønte vi at vi faktisk kan komme oss ut selv om Mino ikke får gå tur ennå.

Vi må bare gjøre det litt annerledes en stund. 😅

Det har selvfølgelig vært jobb denne uken også.

Fredag var jeg ute på contentoppdrag i El Madroñal i Benahavís – og altså … for et sted. 😍

Jeg sitter faktisk og klipper sammen innholdet nå, og problemet er egentlig at jeg har lyst til å vise dere ALT. 😂 Planløsningen, detaljene, utsikten – altså bare alt var så utrolig fint, men jeg får jo ikke plass til å vise alt.

Så dere får vente litt til før dere får se mer – men denne gleder jeg meg skikkelig til å dele på Instagram.

Enten du faktisk er interessert i bolig på Costa del Sol, elsker interiør og arkitektur eller bare synes det er gøy å drømme deg bort i helt fantastiske hjem, tror jeg denne er verdt å få med seg. 👀🤍

Et av ukens hyggeligste øyeblikk var at vi hadde vårt første vennepar på besøk i det nye huset.

Jeg har jo gledet meg så mye til akkurat dette.

Til å invitere venner hjem, både for oss og barna, og hvor det rett og slett er litt ekstra plass til at folk kan komme innom.

Og nå gleder vi oss allerede til å invitere flere. Vi har et annet vennepar vi har gledet oss til å få mer tid sammen med når alle var tilbake etter sommeren, så jeg håper det blir mange sånne kvelder fremover. Ikke nødvendigvis noe stort opplegg – bare middag, noe godt i glasset og tid sammen.

Hjemme i Norge har Andreas hatt en liten passion for å lage pizza ute i pizzaovnen sin. Når vi har invitert venner hjem, har det derfor ofte vært han som står ute og lager pizza.

Vel … så langt har vi ikke kommet her ennå. 😂

Denne gangen ble det pizza levert på døren.

Og vet dere hva? Det var egentlig helt perfekt.

Vi har akkurat kommet i hus, det er fortsatt ting overalt som skal på plass, og det trenger jo ikke være et stort prosjekt hver gang man inviterer noen hjem.

Men pizzaovn?

Den står definitivt på listen.

Og når vi først snakker om planene for huset, er det én ting til Andreas og jeg selvfølgelig må ha.

En bar. 😂

Andreas og jeg møttes jo i utelivsbransjen og jobbet begge som bartendere for rundt 20 år siden.

Yes, I know. Vi begynner å bli eldre. 😅

Så et lite barhjørne føles nesten obligatorisk.

Vi har faktisk ganske mange planer for huset som jeg gleder meg til å dele med dere etter hvert. Veggene skal få litt mer liv, gjesterommet skal på plass, pizzaovnen skal kjøpes og barhjørnet skal selvfølgelig lages.

Men det er egentlig ganske koselig at ikke alt er ferdig med én gang også.

Vi har kommet oss i hus.

Nå kan vi bruke litt tid på å gjøre det til vårt.

Så nå sitter jeg her på søndagen før skolestart.

Sekker skal finnes frem. Alarmen skal på. Og vi skal tilbake til den hverdagen som både kan være litt kaotisk og veldig fin på samme tid.

Forskjellen fra i fjor er ganske stor.

For ett år siden visste vi ikke hva som ventet oss. Vi visste ikke hvem barna skulle bli venner med, hvordan skolene ville bli, om vi kom til å finne et nettverk eller hvordan hverdagen vår på Costa del Sol egentlig skulle se ut.

I morgen begynner vi ikke på nytt.

Vi fortsetter.

Barna kommer tilbake til venner. Vi kjenner skolene. Vi kjenner området. Vi har mennesker her vi gleder oss til å se igjen.

Samtidig blir det mye nytt. Nye elever, nye mennesker og sikkert noen overraskelser vi ikke aner noe om ennå.

Og så har vi klart å legge til et lite firbeint familiemedlem som sørger for at logistikken blir enda litt mer interessant denne høsten. 😂

Men denne gangen står vi et helt annet sted.

Det første året handlet mye om å finne ut om vi ønsket dette livet.

Nå vet vi at vi gjør det.

Så selv om jeg gjerne kunne hatt noen uker til med sommer, sene morgener og dager uten altfor mange klokkeslett, kjenner jeg faktisk at jeg gleder meg litt også.

Til rutinene. Til skolen. Til aktivitetene. Til jobb mellom slagene. Til venner inn og ut av huset. Til middager hjemme – og sikkert noen pizzaer på døren.

Til den helt vanlige hverdagen vår her.

I morgen starter år to på ordentlig.

Nå kjører vi. 🤍

XOXO

Susan