Fra en drøm til virkelighet.

Hadde det vært opp til Andreas, mannen min, så hadde vi flyttet for leeeenge siden. Men for meg har rammer og trygghet som trebarnsmamma vært alt. Kanskje fordi jeg ikke selv hadde det som liten.

Men så skjedde det noe. Eller egentlig flere ting som gjorde at tankene mine endret seg.

Blant annet at kroppen min to ganger på ett år sa stopp fordi jeg jobbet meg helt i hjel. Noen dager før jeg skulle ned til Marbella hvor mannen min var på jobb, for tre dager med kjærestetur, havnet jeg på sykehuset med akutte magesmerter.

Yes… jeg hørte ikke på kroppen min.

Og mens jeg lå der og stirret i veggen — uten batteri på telefonen, og godt var kanskje det — begynte jeg å tenke på hva søren jeg egentlig holdt på med.

Tiden flyr. Eldstemann skulle fylle 16. Og jeg følte plutselig at jeg ga mer av meg selv til jobb enn til familien min. Samtidig så jobber mannen min med noe jeg vil være med på.

Så der og da bestemte jeg meg, uten å si noe til Andreas først, for at jeg i alle fall skulle være åpen for tanken om å flytte til Spania.

Da vi var her nede, brukte vi mye tid på å kjøre rundt, og Andreas viste meg ulike områder. Jeg hadde faktisk aldri vært på Costa del Sol før.

Dag 2, mens Andreas var i et møte, møtte jeg en skandinavisk dame som fortalte om sin egen reise hit for over 20 år siden — med mann og to barn. Hun jobber også på skole her nede. Og den samtalen ga meg all den tryggheten jeg hadde gått og lett etter.

For det jeg lette etter, kunne jeg ikke google meg fram til. Alle følelsene rundt det å faktisk flytte et helt liv til et annet land.

Hun hadde gjort reisen selv.

Den kvelden når vi var på restaurant sa jeg det:
"Kan vi kjøre innom Den Norske og den svenske skolen i morgen? Jeg vil bare se."

Og det var starten.

Da vi kom hjem igjen, spurte vi barna hva de tenkte om kanskje å flytte til Spania og begynne på skole her nede. Og i alle fall to av dem var veldig positive.

Så da ble vi enige om én ting:
Vi søker skoleplass. Og så trenger vi ikke ta noen avgjørelse før vi eventuelt får tilbud om plass.

Søknadene ble sendt inn samme dag i november, og vi visste at vi bare måtte vente til februar på svar.

Og helt i slutten av januar — jeg husker fortsatt følelsen. Jeg satt i et mandagsmøte på kontoret da det plutselig tikket inn en mail fra Den Norske Skolen Málaga. Pulsen steg med én gang da jeg åpnet mailen — og så at vi hadde fått skoleplass.

Altså! Jeg hadde lyst til å hoppe opp og skrike!

Da ble alt også så virkelig.

Hva nå?
Eldste må komme inn på videregående.
Skal vi begynne å lete etter hus?
Gjør vi faktisk dette?
Skal vi?

For plutselig var det ikke bare en tanke lenger. Da kunne hele planleggingen begynne. Områder, bolig, økonomi, logistikk, skole, pusse opp ferdig huset hjemme, leie ut huset — og alle de små puslebrikkene som måtte falle på plass for at vi faktisk skulle kunne bygge et nytt liv på Costa del Sol.

Resten av reisen deler jeg videre her inne 🤍