Og så kom 12. oktober

Jeg har en litt rar greie når livet er skikkelig hektisk, eller jeg skal gjennom noe jeg gruer meg til.

Jeg setter meg en dato.

En dato jeg vet at det er over.

Når det blir mye, minner jeg meg selv på den: tenk på den dagen. Da er dette gjort. Da har du kommet deg gjennom det. Da kan du senke skuldrene.

Og de siste halvannen månedene har den datoen vært 12. oktober.

Innen da skulle vi være ute av huset i Norge. All reisingen frem og tilbake skulle være ferdig. Vi skulle få unna alt vi av en eller annen grunn skulle rekke på ekstremt kort tid, samtidig som jobb, tre barn, nytt hjem og hverdagen her selvfølgelig skulle gå rundt som normalt.

Det har vært SÅ mye fint også. Men å avslutte og tømme et helt hus på én måned, samtidig som resten av livet går sin gang, er ganske intenst.

Og hver gang jeg har kjent at det har vært litt mye, har jeg tenkt:

12. oktober.

Og nå er vi her.

Vi kom i mål 🤍

Eller nesten da. Flyttelasset er på vei fra Norge og kommer til uken, så vi skal selvfølgelig pakke opp et helt liv også 😂 Men den store, hektiske delen er ferdig. Huset er levert, all reisingen frem og tilbake er over, og tingene våre er på vei hit.

Og vet dere hva som skjedde da jeg endelig kom til datoen jeg har gledet meg til i halvannen måned?

Lufta gikk litt ut av meg 😂

Ikke sånn at jeg har lagt meg rett ut på sofaen og sluttet å fungere. Det hadde vel vært veldig ulikt meg. Det skjer masse gøy og spennende på jobb, barna har høstferie og pappa har kommet på besøk.

Men jeg tror kanskje kroppen og hodet først nå begynner å skjønne hvor mye som faktisk har skjedd på veldig kort tid.

Forrige uke fylte Andreas 48 år.

Og akkurat den bursdagen kjentes faktisk litt spesiell.

Både mammaen min og pappaen til Andreas døde da de var 47 år. Så selv om 48 selvfølgelig bare er et tall, har det på en eller annen måte blitt en liten milepæl for oss.

En litt rar en, kanskje. Men likevel.

Vi gjorde ikke noe stort ut av selve dagen. Vi dro ut og spiste pizza på favorittrestauranten vår og koste oss sammen.

Og egentlig var det helt perfekt 🤍

For helt rolig skulle det selvfølgelig ikke bli ennå 😂

I helgen var jeg i København i bryllup.

Og herregud, så koselig bryllup! 🤍

Det er noe eget med å få være med når to mennesker man er glad i gifter seg. Fine folk, masse kjærlighet og en skikkelig fin feiring.

Såååå kos!

Og søndag gikk turen hjem til Spania igjen – til høstferie, pappa på besøk og forhåpentligvis litt roligere dager.

Flyttelasset er som sagt også på vei og kommer til uken. Så helt ferdige er vi jo selvfølgelig ikke 😂 Det skal bæres inn, pakkes opp og finne sin plass i huset.

Men nå er vi i hvert fall på oppløpssiden.

Det er kanskje det jeg merker aller mest nå.

Jeg har brukt så mye tid den siste halvannen måneden på å tenke på alt vi må rekke, at det føles skikkelig godt å begynne å tenke på alt jeg har lyst til å gjøre igjen.

Jeg gleder meg til mer tid med barna. Til spennende jobbprosjekter. Til å oppdage enda flere steder her nede.

Jeg har allerede planer om å teste vingårder i nærområdet sammen med en venninne, og akkurat sånne ting kjenner jeg at jeg vil ha mer av 🍷

Jeg gleder meg til å fikse videre i huset og gjøre det enda mer til vårt. Til å bli kjent med nye mennesker og bygge flere relasjoner her. Se flyttehistorien vår →

Og kanskje faktisk lande litt.

Så må vi finne bil nummer to.

For den delen har vi innsett at vi faktisk ikke kommer utenom 😂 Med tre barn, jobb, aktiviteter og alt som skjer, holder det rett og slett ikke med én bil.

Men det er forskjell på den typen ting og det vi akkurat har vært gjennom.

Det ene er ting som må på plass i livet vårt her.

Det andre har vært en lang liste med ting vi måtte bli ferdige med.

Og nå er vi nesten ferdige.

Flyttelasset skal bare komme først.

Og pakkes ut.

Og finne plass.

Herregud 😂

Men jeg kjenner likevel at noe har endret seg.

Jeg har brukt halvannen måned på å tenke:

Bare kom deg til 12. oktober.

Nå er jeg her.

Barna har høstferie. Pappa er på besøk. Jeg har masse spennende på gang med jobb. Tingene våre er på vei til Spania.

Og plutselig er det litt mer plass til å glede seg til det som kommer, i stedet for bare å komme seg gjennom det som må gjøres.

Det føles ganske fint 🤍

XOXO Susan