Hvordan bygge et nytt liv i Spania

Ingen snakker egentlig om denne delen av det å flytte til Spania med barn.

At du plutselig blir den som står litt stille mens alle andre skal finne plassen sin først.

For når man flytter til et nytt land, handler alt i starten om familien. At barna skal trives. Få venner. Komme inn i rutiner. Føle seg trygge i en helt ny hverdag.

Og selvfølgelig gjør man det med glede. Det er jo det viktigste.

Men midt oppi alt dette er det lett å glemme én person. Deg selv.

Vi flyttet ikke hit på eventyr

For oss handlet det aldri om et friår. Vi flyttet ikke hit for å være på et langt ferieopphold eller et eventyr med en sluttdato. Vi flyttet hit fordi vi ønsket å bygge et liv her. Også pga jobb.

Samtidig har vi alltid vært ærlige med oss selv på én ting: Vi tar ett år av gangen.

For vi er en familie på fem. Og skal dette fungere på sikt, må alle føle seg hjemme. Ikke bare barna. Ikke bare de voksne. Alle.

Kanskje er det nettopp derfor jeg også har kjent så mye på dette med tilhørighet. For når målet ikke bare er å oppleve Spania, men å skape et liv her, blir det viktig å finne sin egen plass.

Ikke bare et sted å bo. Men mennesker. Rutiner. Fellesskap. Og følelsen av at dette faktisk kan bli hjemme.

Når alle andre finner plassen sin først

Noe av det mest overraskende for meg etter flyttingen var at jeg plutselig ble den som sto litt stille.

Kanskje har det noe med mamma- og konerollen å gjøre. For når man flytter til et nytt land med familien, går man ofte litt på tå hev i starten. Man bruker så mye energi på at alle andre skal ha det bra, finne plassen sin og føle seg trygge.

Og det gjør man selvfølgelig med glede. Men midt oppi alt dette er det lett å glemme seg selv.

Og det er kanskje ikke noe man kjenner på med en gang. Ikke før familien har landet. Fått venner. Funnet rytmen i hverdagen. Skolen fungerer. Idretten fungerer. Alle har begynt å finne plassen sin.

Da kommer kanskje spørsmålet: Hva med meg?

For mens alle andre hadde begynt å bygge sitt nye liv, sto jeg fortsatt litt på sidelinjen. Jeg hadde egentlig ikke begynt enda.

Ikke fordi jeg angret. Ikke fordi jeg ikke trivdes. Men fordi all energien min hadde gått til familien først. Og det ville jeg jo.

Likevel innså jeg etter hvert at jeg hadde satt meg selv litt på vent. For det tar tid å bygge et nytt liv. Og kanskje enda litt lenger tid å finne seg selv i det nye livet.

Hva med meg?

Det kommer et punkt hvor de praktiske tingene er på plass. Man har bolig. Skole. Rutiner. Handleliste. Favorittrestauranter.

Og plutselig blir det litt stille. For da kommer spørsmålene man kanskje ikke var forberedt på.

Hvem er jeg her? Hvem er mine mennesker? Hvor føler jeg tilhørighet?

Det er spørsmål som ikke kan løses med et skjema eller en sjekkliste. De må få tid.

Da noe begynte å endre seg

Hadde du spurt meg for noen måneder siden om jeg hadde funnet plassen min her, hadde svaret vært nei. Jeg følte meg faktisk litt alene (uten om familien da).

Jeg hadde begynt å kjenne på det. For da barna begynte å lande, fikk jeg også ro nok til å kjenne etter selv. Tenke på venner. På nettverk. På hvem jeg var her.

Men når jeg ble bevist så begynte det å skje noe. Jeg begynte å møte mennesker jeg faktisk gledet meg til å bli bedre kjent med. Jeg begynte å få små øyeblikk hvor hverdagen kjentes mer naturlig. Mer kjent. Mer som min.

Og plutselig innså jeg at det kanskje ikke handler om ett stort øyeblikk. Kanskje handler det om mange små.

• En kaffe med noen du trives med.
• En melding fra en ny venn.
• Et sted du gleder deg til å komme tilbake til.

Små ting som sakte, men sikkert begynner å føles som hjemme.

Et hjem handler om mer enn en adresse

I juli flytter vi inn i vårt nye hjem her i Spania. Og jeg kjenner på en glede som er vanskelig å forklare.

Ikke fordi huset i seg selv kommer til å forandre alt. Men fordi det føles som enda en liten brikke som faller på plass.

Kanskje er det akkurat der noe nytt begynner. Kanskje er det der følelsen av hjemme blir litt sterkere.

For et hjem handler sjelden bare om vegger og tak. Det handler om følelsen av tilhørighet. Om mennesker. Rutiner. Små øyeblikk.

Og etter hvert følelsen av at dette ikke bare er stedet du bor. Men stedet du hører hjemme.