Flytteprosessen vår

Hadde det vært opp til Andreas, mannen min, hadde vi flyttet til Spania for leeeenge siden.

For meg var det annerledes.

Som trebarnsmamma har trygghet alltid vært det viktigste. Vi hadde brukt mange år på å bygge livet vårt i Norge. Vi jobbet hardt for å kunne kjøpe huset i gaten vi drømte om, barna hadde venner rundt seg, skolen var i gangavstand, og vi hadde et nabolag jeg vet vi aldri kommer til å glemme.

Jeg er utrolig takknemlig for alt vi har fått til.

Derfor handlet dette heller ikke om å flykte fra noe.

Det handlet om å tørre å si ja til noe nytt.

Men så skjedde det noe som gjorde at tankene mine begynte å endre seg.

Tiden gikk så fort. Eldstemann nærmet seg 16 år, og jeg kjente på en følelse jeg ikke likte – at jeg ga mer av meg selv til jobben enn til familien min. Samtidig jobbet Andreas med noe jeg virkelig har troen på og hadde lyst til å være en del av.

Jeg begynte å stille meg selv et spørsmål:

Hvis vi noen gang skal gjøre dette – når er egentlig riktig tidspunkt?

Der og da tok jeg en beslutning. Ikke om at vi skulle flytte, men om at jeg i hvert fall skulle være åpen for tanken. Det hadde jeg faktisk aldri vært før.

For i denne perioden skulle jeg ned til Andreas til Marbella, hvor han jobbet i noen dager. Jeg hadde faktisk aldri vært på Costa del Sol før. Og vi skulle ha noen kjærestedager.

Mens Andreas var i et møte den andre dagen, kom jeg i prat med en skandinavisk dame som hadde flyttet hit for over tjue år siden sammen med mannen og deres to barn. Hun jobbet også på en av skolene her nede.

Vi ble sittende og snakke en god stund. Og den samtalen betydde mer enn hun nok forsto.

For det jeg lette etter, kunne jeg ikke google meg frem til.

Jeg fant informasjon om skoler, helsevesen, skatteregler og boligkjøp.

Men jeg fant ingen som fortalte hvordan det faktisk føltes å flytte hele livet sitt til et nytt land, og med barn.

Hvordan hadde barna opplevd det?

Hva hadde vært vanskelig?

Hva hadde vært lettere enn de hadde trodd?

Hvordan hadde de fått nye venner?

Og hadde de noen gang angret?

Hun ga meg ikke alle svarene.

Men hun ga meg den tryggheten jeg hadde lett etter.

Den kvelden satt vi på restaurant da jeg så bort på Andreas og sa:

"Kan vi kjøre innom Den Norske Skolen og den svenske skolen i morgen? Jeg vil bare se."

Og det var starten.

Da vi kom hjem til Norge, spurte vi barna hva de tenkte om å flytte til Spania. Til vår overraskelse var to av dem veldig positive.

Så bestemte vi oss for én ting:

Vi søker skoleplass.

Ikke fordi vi hadde bestemt oss for å flytte, men fordi vi visste at vi ikke trengte å ta den endelige avgjørelsen før vi eventuelt fikk et tilbud.

Vi søkte til ett barn på barneskolen, ett på ungdomsskolen og ett på videregående.

Og egentlig var tanken ganske enkel:

Får vi ikke plass, så er det ikke meant to be

Så begynte ventetiden.

Men i løpet av de månedene skjedde det noe.

Jo lenger vi ventet, desto sikrere ble vi.

Og desto mer utålmodige.

Jeg ringte til og med skolen for å høre hvordan det så ut.

Hvor mange søkere var det?

Hvor mange plasser?

Hadde vi egentlig en sjanse?

Så kom e-posten.

Jeg satt i et mandagsmøte på kontoret da det plutselig tikket inn en e-post fra Den Norske Skolen Málaga.

Jeg husker fortsatt pulsen da jeg åpnet den.

Da jeg så at de to yngste hadde fått skoleplass, fikk jeg lyst til å hoppe opp og skrike.

Samtidig visste vi at reisen ikke var over. Eldstemann måtte fortsatt komme inn på videregående, så vi hadde fortsatt en viktig brikke som måtte falle på plass.

Men den e-posten var akkurat den bekreftelsen vi trengte for å tørre å ta neste steg.

Plutselig handlet det ikke lenger om om vi skulle flytte. For videregående tenkte vi at løser seg for det.

Nå handlet det om hvordan.

Hvilken by skulle vi bo i?

Hvordan finner man en bolig?

Hvordan fungerer helsevesenet?

Hva er egentlig et NIE-nummer?

Hva gjør vi med bil?

Hvordan fungerer idrett og fritidsaktiviteter?

Og samtidig skulle vi pusse ferdig huset hjemme, leie det ut, pakke ned et helt liv i esker og faktisk tørre å hoppe.

Underveis oppdaget vi hvor mange spørsmål som dukker opp når man flytter til et nytt land. Ikke bare de praktiske spørsmålene, men også alle de små tingene ingen egentlig skriver om.

Hvordan finner man riktig område?

Hvor handler man møbler?

Hvordan fungerer hverdagen?

Hva skulle vi ønske at noen hadde fortalt oss før vi flyttet?

Derfor begynte jeg å dele reisen vår på Instagram noen mnd før flytting.

Det startet egentlig bare med et ønske om å vise hvordan prosessen faktisk var. Ikke den glansede versjonen, men alle spørsmålene, usikkerheten og erfaringene underveis. Det jeg selv trengte og fikk via damen jeg møtte.

Etter hvert vokste det til et fantastisk community med mennesker som enten drømmer om Costa del Sol, har flyttet hit eller står midt i den samme prosessen som vi gjorde.

Det var også det som ble starten på Costa del Sol Lifestyle – et sted hvor jeg har samlet alt jeg selv savnet da vi startet, og alt jeg selv har det på instagram. Samlet ett sted det er lettere og navigere seg igjennom.

Her finner du ikke bare guider om skoler, helsevesen, NIE-nummer og boligkjøp, men også personlige erfaringer, anbefalinger, praktiske verktøy og ærlige historier fra livet på Costa del Sol.

Mitt håp er at denne siden kan gjøre veien litt enklere for deg som drømmer om et liv i Spania – enten du er helt i startfasen, står midt i flytteprosessen eller allerede har tatt steget.

Velkommen til reisen vår.

XOXO

Susan