Flytteprosessen vår

Hadde det vært opp til mannen min, hadde vi flyttet til Spania for lenge siden. Men for meg? Som trebarnsmamma har trygghet og rammer alltid vært det viktigste.

Så kom det et punkt hvor jeg bare kjente: Skal vi gjøre det — så er det nå.

Tiden gikk så fort. Eldstemann nærmet seg 16. Og jeg følte plutselig at jeg ga mer av meg selv til jobb enn til familien min.

Så vi bestemte oss for én ting: Vi søker skoleplass til barna — og så har vi tiden i mellom til å finne ut om dette faktisk er noe vi tør å gjøre.

1 barn på barneskole. 1 på ungdomsskole. 1 på videregående.

Og egentlig var tanken ganske enkel: Får vi ikke plass, så slipper vi å ta stilling til noe mer.

Men i månedene vi ventet på svar, skjedde det noe.

Vi ble bare mer og mer sikre. Og ikke minst mer og mer utålmodige.

For vi ville det så fælt.

Jeg ringte til og med skolen for å høre oddsen. Hvor mange søkere var det? Hvor mange plasser? Hva var sjansen egentlig?

Og så kom mailen.

Jeg satt i et mandagsmøte på kontoret da jeg så det tikket inn en mail fra Den Norske Skolen Málaga.

Pulsen steg med én gang.

Og da jeg åpnet den og så at vi hadde fått plass — da ble alt plutselig veldig ekte.

For da startet hele listen med alt vi måtte finne ut av:

Hvilken by skal vi bo i? Hvor finner man boliger å leie? Hva gjør vi med bil? Idrett og aktiviteter? Papirarbeid? Må vi registrere flytting? Hvordan fungerer egentlig helsevesenet?

Og midt oppi alt dette skulle vi også: Pusse opp ferdig huset hjemme. Leie ut huset. Pakke ned livet vårt. Og faktisk tørre å hoppe.

Resten av erfaringen deler jeg videre her inne 🤍