Første året vårt i Spania

Tenk at det allerede har gått ett år.

Ett helt år siden vi pakket én koffert og én bag hver, satte oss på flyet og flyttet hverdagen vår fra Oslo til Costa del Sol.

For det var faktisk alt vi tok med oss.

Resten lot vi stå igjen i huset vårt i Oslo, som vi leide ut. Kanskje sier det også litt om hvordan vi gikk inn i dette. Vi pakket ikke ned hele livet vårt og satte et endelig punktum for Norge.

Vi skulle prøve.

Flyttingen var i utgangspunktet på grunn av jobb. Andreas jobbet allerede her nede, og det var en viktig del av hvorfor muligheten til å flytte kom akkurat da. Men selv om jobb var grunnen til at vi dro, var vi veldig enige om én ting:

Dette skulle fungere for hele familien.

Vi ønsket ikke at barna skulle føle at de bare måtte tilpasse seg en avgjørelse vi voksne hadde tatt. Hvis vi skulle gjøre dette, skulle alle få muligheten til å trives og finne sin plass.

Derfor bestemte vi oss tidlig for å ta ett år av gangen.

Det gjorde faktisk hele avgjørelsen litt enklere for oss.

Vi trengte ikke bestemme om vi skulle bo i Spania i fem år, ti år eller resten av livet. Vi skulle ta ett skoleår, kjenne på hverdagen og se hvordan alle fem hadde det.

Og så skulle vi ta neste avgjørelse derfra.

Det første året handlet om å finne ut om vi ville bli

Da vi kom hit, hadde vi skoleplass og bolig, og mye av det praktiske var på plass.

Men visste vi egentlig hva vi gikk til?

Absolutt ikke 😂

Vi visste ikke hvem barna skulle bli venner med, hvordan skolehverdagen kom til å fungere eller hvor mye tid vi faktisk kom til å bruke i bilen. Vi visste ikke hvor vi kom til å handle mat, hvem vi skulle ringe hvis vi trengte lege eller hvordan det ville være å bygge et helt nytt nettverk.

Og vi visste definitivt ikke om vi etter noen måneder kom til å tenke:

Hva i all verden har vi gjort?

For det er én ting å elske Spania på ferie. Det er noe helt annet å bo her.

Det var det vi skulle bruke det første året på å finne ut av.

Barna var det aller viktigste

Dette tror jeg de fleste som vurderer å flytte til utlandet med barn kjenner på.

Vi voksne kunne elske livet her så mye vi bare ville, men hvis barna ikke trivdes, hadde det ikke fungert for oss.

Og med tre barn i ganske forskjellig alder har vi også sett hvor ulikt en sånn flytting kan oppleves.

For en ungdom handler livet i stor grad om frihet. Å kunne komme seg til venner, trening, skole og avtaler uten å være avhengig av mamma eller pappa hele tiden. Den overgangen kan bli ganske stor når man kommer fra et sted hvor man kanskje har vært vant til å gå, sykle eller ta kollektivtransport nesten overalt. Som også er grunnen til valg av område på år 2.

For et yngre barn kan selve logistikken oppleves mindre annerledes. De er kanskje allerede vant til at foreldrene henter på skolen, følger til aktiviteter og organiserer playdates.

Det er lett å snakke om «hvordan barna trives» som én ting.

Men tre barn kan ha tre helt forskjellige opplevelser av den samme flyttingen.

Man kan ikke forvente at alle reagerer likt, eller at alt går på skinner fra første dag.

Det har vært oppturer, ting vi har måttet finne ut av underveis og perioder hvor savnet etter Norge selvfølgelig har vært større.

Men sakte skjedde det noe.

De fant sine venner, aktiviteter og sine egne rutiner. De begynte å vite hvor ting var og hvordan hverdagen fungerte.

Og etter hvert sluttet livet her å være mammas og pappas Spania-prosjekt. Det begynte å bli deres liv også.

Det har kanskje vært den aller viktigste bekreftelsen for oss.

Vi måtte finne ut hvor vi faktisk ville bo

Dette var noe vi brukte ganske mye tid på allerede før flyttingen.

For man kan sitte hjemme i Norge og studere kart, boligannonser og Google Maps så mye man bare vil, men det er først når man faktisk er her at man skjønner hvordan områdene fungerer i hverdagen.

Derfor reiste vi ned flere helger og prøvde rett og slett å teste livet i ulike områder.

Vi bodde forskjellige steder, kjørte til skolen, kjørte til idretten og sjekket hvor lang tid ting faktisk tok.

Og ikke bare på en søndag formiddag.

Hvordan er trafikken når skolen begynner? Hva skjer i rushtiden? Hvor lang tid tar samme strekning på ettermiddagen? Hvor enkelt er det for barna å komme seg rundt?

Det lærte oss utrolig mye.

Costa del Sol er langstrakt, og avstander som ser små ut på kartet kan bli ganske store når de skal kjøres flere ganger hver eneste dag.

Til slutt fant vi et rekkehus med en beliggenhet som fungerte veldig godt for oss.

Boligen vi leide det første året var helt riktig for akkurat det året. Beliggenheten var perfekt, og huset ga oss en trygg og god base mens vi ble kjent med livet her og fant ut hva vi ønsket videre.

Vi trengte ikke finne drømmeboligen første året.

Vi trengte å finne ut hvor vi ønsket å leve.

Og det er en ganske stor forskjell.

Etter ett år visste vi mye mer. Vi visste hvilken lokasjon vi ønsket, hva familien vår trengte og hva vi ikke lenger ønsket å kompromisse på.

Da vi skulle finne bolig for år to, fant vi faktisk drømmeboligen vår for langtidsleie gjennom bekjente i nettverket vårt som hadde bodd her i ett år og skulle flytte tilbake til Norge.

Første året handlet om å finne en god base.

Nå har vi funnet hjemmet vi ønsker å skape hverdagen vår i.

Det praktiske tok mye mer plass enn jeg hadde sett for meg

Jeg tror kanskje jeg så for meg at når skole og bolig var ordnet, så var vi ganske langt på vei.

Haha.

Nei. 😅

Det er utrolig mye man plutselig skal finne ut av når man etablerer en hverdag i et nytt land.

NIE, helsevesen, forsikringer, bank, telefon, bil, skole, aktiviteter, bolig, kontrakter – og alle de små tingene man aldri tenker over hjemme fordi man bare vet hvordan de fungerer.

Her måtte vi lære.

Noen ganger ved å spørre andre. Noen ganger ved å lete på nettet. Og ganske mange ganger ved å finne ut av ting underveis.

Og nettopp dette ble etter hvert en stor del av grunnen til at jeg begynte å dele så mye fra reisen vår.

For jeg oppdaget ganske raskt at det ikke nødvendigvis var de store tingene jeg savnet informasjon om.

Det var alt rundt.

Det er også mye av grunnen til at jeg begynte å dele på Instagram og nå samlet alt her :)

Vi fikk et nettverk

Dette tar tid.

Og det tror jeg er viktig å være ærlig om.

Man flytter ikke til et nytt land og får det samme nettverket over natten som man har brukt mange år på å bygge hjemme.

I Norge hadde vi familie, venner, naboer, skolemiljø, jobb og mennesker rundt oss som hadde vært en del av livet vårt lenge.

Her startet vi på nytt.

Men så kommer det gradvis.

En forelder man møter gjennom skolen. Noen man begynner å snakke med på en aktivitet. En kaffe som blir til flere. En middag. En melding som plutselig ikke lenger føles så formell.

Barna får venner som begynner å komme hjem.

Man får mennesker man kan spørre om hjelp og mennesker man faktisk har lyst til å ringe.

Og så reiser man til Norge på sommerferie og oppdager plutselig at det finnes mennesker i Spania man savner.

Det var en ganske stor følelse for meg.

For da skjønte jeg at vi ikke bare hadde flyttet hit.

Vi hadde begynt å bygge et liv her.

Det har vært ting vi har savnet

Selvfølgelig.

Vi savner familie og venner. Naboene våre og gaten hjemme i Oslo. Den enkle hverdagen hvor skole, venner, butikk og kollektivtransport var rett i nærheten.

Jeg har savnet norske matvarer. Kjøkkenet mitt. Tingene våre. Og noen ganger bare følelsen av å vite nøyaktig hvordan alt fungerer uten å måtte spørre noen.

Men det første året har også lært meg noe viktig:

Man trenger ikke slutte å elske Norge for å elske livet i Spania.

Det ene utelukker ikke det andre.

Og kanskje var det også lettere å kjenne på savnet fordi vi visste at Norge fortsatt var der.

Huset vårt var der. Tingene våre var der. Livet vi hadde bygget opp gjennom mange år, forsvant ikke bare fordi vi valgte å prøve noe nytt.

Og så er det alt vi har fått

Mer tid ute. Et annet sosialt liv. Nye mennesker. Nye språk. En annen kultur.

Stranden på en helt vanlig ettermiddag. Middager ute uten at det trenger å være en spesiell anledning. Bursdager i parken eller på stranden.

Barna som bruker engelsk mye mer naturlig i hverdagen og sakte lærer mer spansk.

Og kanskje aller viktigst:

Muligheten til å vise barna at livet kan leves på flere måter.

At det går an å være ny.

At det går an å ikke forstå alt.

At man kan flytte til et sted hvor man ikke kjenner noen – og etter hvert bygge seg en hverdag der også.

Jeg tror de erfaringene kommer til å følge dem lenge etter at skoleåret, eller årene våre i Spania, er over.

Og midt oppi alt dette glemte jeg kanskje meg selv litt

Det har jeg egentlig først begynt å tenke ordentlig over mot slutten av det første året.

For jeg brukte utrolig mye energi på at alle andre skulle lande.

Barna skulle trives. Skolene skulle fungere. Andreas hadde jobben sin. Boligen skulle fungere. Logistikken måtte gå opp.

Og midt oppi alt det tror jeg kanskje at jeg glemte å spørre:

Hvor skal jeg finne min plass i alt dette?

Jeg har jobben min. Jeg har fått venninner. Jeg har familien.

Men det tar tid å bygge opp sitt eget liv et nytt sted også.

Og akkurat det tror jeg blir en viktig del av år to.

Ville vi gjort det igjen?

Ja.

Uten tvil.

Ikke fordi alt har vært perfekt.

Det har det absolutt ikke.

Men fordi vi har fått noe jeg ikke tror vi kunne fått på noen annen måte enn ved faktisk å gjøre det.

Vi har utfordret oss selv som familie. Barna har opplevd et nytt land, nye språk, nye skoler og nye mennesker.

Vi har lært enormt mye.

Om Spania.

Om hverandre.

Og kanskje også litt om hva vi egentlig ønsker at livet vårt skal inneholde.

Det første året handlet om å kjenne etter:

Er dette livet for oss?

Nå vet vi svaret.

År to handler om å lande

Denne gangen kommer vi inn i skoleåret med et helt annet utgangspunkt.

Vi kjenner skolene. Vi kjenner området. Vi har venner og et nettverk. Vi har funnet hjemmet vi ønsket oss, hvor alle barna har sitt eget rom og kan ta med venner hjem.

Vi vet hvor vi skal handle.

Vi vet hvor vi skal kjøre.

Vi kjenner hverdagen.

Og vi vet at vi ønsker å være her.

Det betyr ikke at vi nå har bestemt oss for resten av livet.

Det trenger vi heller ikke.

Vi holder fortsatt fast ved det vi bestemte oss for helt i starten:

Ett år av gangen.

Forskjellen er bare at det første året handlet om å finne ut om vi ville bli.

År to handler mer om hvordan vi ønsker å leve mens vi er her.

Og kanskje er det nettopp nå eventyret begynner å bli til en helt vanlig hverdag.

Det var jo egentlig det vi ønsket oss hele tiden. 🤍